En flue summer rundt meg
En bitte liten flue
Den setter meg på mitt sommerbrune kne
Jeg vifter den vekk
Den summer rundt meg før den møter vinduet
bzzzzbzzzzzzz
Hele tiden møter den det harde glasset
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å komme seg ut
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å komme gjennom den usynlige hindringen
bzzzzbzzzzzzz
Prøver å få med seg mer av verden
Men hva er verden for denne bittelille flua?
Vinduet, blomsterpotta, hagen og terassen
Kanskje våger den seg inn på kjøkkenet og godter seg i litt sukker
Kanskje tar den seg en langtur bort til epletreet til naboen
Eller kanskje flyr den bare frem og tilbake på det harde gjennomsiktige glasset i vinduet
Så mye lenger flyr den nok ikke i alle fall
En bitteliten flue i en bitteliten verden
Så mye mer som finnes som den aldri får oppdage
Nesten som meg
Et bittelite mennesket i en bitteliten verden
Så mye mer som finnes som jeg aldri får oppdage
En stor verden
Et uendelig univers
Og så er den så dum også, flua altså
Summer rundt i vinduet uten mål og mening
Hvorfor flyr den ikke bare rundt heller?
Hvorfor begrense seg til min lille terasse og hage når det finnes så mye mer?
Og så er den så liten og irriterende
Den setter seg på låret mitt
Jeg klasker til den, og der ligger den, død
Hva var meningen med den?
Nesten som meg
Et dumt bittelite mennesket
Summer rundt i verden uten mål og mening
Hvorfor begrense seg til min egen lille verden når det finnes så mye mer?
Hva var meningen med meg?
Men hvis jeg er som en bitteliten flue, hvem er da det store mennesket?
Mennesket som sitter og studerer meg
Ler av meg fordi jeg er så utrolig dum
Mennesket som bare er så utrolig mye smartere enn meg?
Som jeg summer rundt og irriterer?
Hvorfor er det ikke noen som klasker til meg snart fordi jeg er så bitteliten og ubetydelig og dum
Fordi jeg bare er en bitteliten flue uten mål og mening?
Heldigvis er Gud god!
Han er som et menneske som ser ned på fluer (altså oss)
Og kanskje tenker han som vi tenker om fluene, så små og dumme de er
For i forhold til Han så er vi så utrolig små og dumme her vi summer rundt i vår lille begrensede verden
Men han slår ikke til oss
Han dreper oss ikke
Han elsker oss
Som barn, ikke som fluer
Akkurat som vi også elsker barna våre, selv om de er små og uvitende
Selv om de vimser rundt uten mål og mening
Han elsker oss faktsik så mye at han lot sin egen sønn død for oss slik at vi kunne komme til ham
Hadde du latt barnet ditt død for at noen dumme fluer skulle få være hos deg?
Prøver bare å beskrive hvor utrolig god og stor Gud er
Heldigvis elsker han oss som barn, ikke som fluer
...men det skulle vell bare mangle også da...
han har tross alt skapt oss
i sitt bilde til og med
så vi er nok ikke så verst heller
ikke helt som fluer
men som barn
tirsdag, juli 12, 2005
søndag, juli 10, 2005
Glae igjen!!
Måtte bare si at jeg er glad igjen! Har kommet over min lille nedtur, i allefall litt. De første dagene på jobb var tunge, men nå koser jeg meg vanvittig! Alt takket være Gud og noen supre kollegear og gjester i kongeparken! Dere har vist meg at mennesket faktsik er godt, og at jo, det finnes mye godt i verden! Takk skal dere ha! :D
lørdag, juli 02, 2005
du din dumme dommer, du dømte denne dumme dommen dumt!
- Velkommen til verden!
Nei, jeg vil ikke. Jeg kommer ikke vel inn i verden.
Jeg har bråvåknet fra en vakker drøm, og det gjør vondt. Jeg har oppdaget verden. En verden jeg ikke liker.
Jeg er ikke glad lenger. Klarer ikke å glede meg. Et liv som hele tiden har vært et smil, et ekte smil faktisk, en glede over alt verden har gitt meg, det er slutt. Forhåpentligvis er det bare en pause, en motbakke som vil føre meg helt på topps å gjøre meg enda gladere...men akkurat nå er det tungt. Veldig tungt!
Nå tenker du kanskje, oi, hva har skjedd? Vel ingenting spesielt egentlig, jeg har bare kommet inn i verden. Sett den med nye øyne.
Jeg er fortsatt like velsignet. Jeg har fortsatt like mange gode venner. En utrolig familie. To fantastiske ferieuker velsignet med godvær, bading, sightseing og shopping. Gud er fortsatt der og leder meg på veien. Jeg mangler fortsatt ingenting. (salme 23) Det er fortsatt like utrolig fantastisk vidunderlig at jeg lever. Harry Potter 6 boken kommer snart ut. Naturen rundt meg vitner fortsatt om en skjønnhet større enn alt. I det siste året har Gud forandret meg stort til det bedre. Folk sier jeg er snill! (?) Gud har vist meg nådegaver. Han har gitt meg gleden av å forkynne Hans ord. Jeg har lært Risk som er et kongespill! Jeg har det fortsatt utrolig godt! Altfor godt!
Men jeg klarer ikke å glede meg lenger...
Hvorfor? Mest sannsynlig fordi jeg har analysert og filosofert for mye.... Fordi jeg ikke klarer å glede meg hvis jeg ikke ser noen mening i det jeg gjør...
Det er den ene grunnen, den andre er at hva så om jeg har det godt? Hvordan kan jeg glede meg over mitt eget liv når jeg vet at 30 000 barn dør hver dag av sult? Når jeg ser hundrevis av mennesker, inkludert meg selv, gå forbi utsultede uteliggere. Mennesker med handleposene fulle etter dagens shopping.
Det verste er at jeg ikke vet hvem jeg syns mest synd på. De 30 000 barna og uteliggeren eller de ignonerende, rike tullingene som det kan virke som bare tenker på sitt eget utseendet og velvære. Kanskje har de armen fulle av hvite, gule og røde støttearmbånd til forskjellige ting, men av og til lurer jeg på om det er på grunn av moten, eller fordi de virkelig vil støtte? Så mye annet gjør de i alle fall ikke for å hindre verdens fattigdom og nød. Og det er disse menneskene som irriterer meg så grenseløst at jeg mister all min glede. Enda mer irriterer det meg at jeg våger å dømme disse menneskene. For når jeg snakker om disse menneskene snakker jeg om ca alle folk jeg ser i løpet av en dag. Alle som gikk forbi meg i gatene i London. Alle gjestene i kongeparken. Til og med mange av de jeg kjenner dømmer jeg slik. Jeg dømmer dem som egoistiske mennesker som ikke tenker på annet enn sitt eget og kanskje også sine nærmeste velvære. Velvære inkluderer somregel status som i passende jobb, penger, hus, klær, utseendet, kropp, fornøyelser (som fyllefester, sladder, baksnakking, dyre sydenturer, pc, tv) osv. Jeg synes synd på dem fordi det virker som om livet deres gir så lite mening. Og jeg klikker fordi jeg ikke forstår at det er en slik verden vi lever i! Hvorfor skal det være slik?
Men mest av alt blir jeg sur på meg selv fordi jeg dømmer andre for dette. Fordi jeg setter meg over dem. Fordi jeg ikke klarer å møte dem med kjærlighet. Fordi jeg ikke klarer å sette meg selv sist. Fordi jeg tror at jeg er så mye bedre enn dem, når sannheten er at jeg gjør like mye dumt som dem. Fordi jeg dømmer folk etter å ha sett de passere meg på gaten etter bare å ha sett på dem et lite øyeblikk. Hvilket utrolig dårlig grunnlag er det for meg å dømme hele livet deres?
Nei, med slike tanker inni hodet mitt forstår du kanskje hvorfor jeg ikke klarer å glede meg?
Det verste er at jeg er så fortvilet over alt dette, at jeg kom til det punktet der jeg ikke klarte(evt.klarer...) å se at Gud er god.....
Nei, jeg vil ikke. Jeg kommer ikke vel inn i verden.
Jeg har bråvåknet fra en vakker drøm, og det gjør vondt. Jeg har oppdaget verden. En verden jeg ikke liker.
Jeg er ikke glad lenger. Klarer ikke å glede meg. Et liv som hele tiden har vært et smil, et ekte smil faktisk, en glede over alt verden har gitt meg, det er slutt. Forhåpentligvis er det bare en pause, en motbakke som vil føre meg helt på topps å gjøre meg enda gladere...men akkurat nå er det tungt. Veldig tungt!
Nå tenker du kanskje, oi, hva har skjedd? Vel ingenting spesielt egentlig, jeg har bare kommet inn i verden. Sett den med nye øyne.
Jeg er fortsatt like velsignet. Jeg har fortsatt like mange gode venner. En utrolig familie. To fantastiske ferieuker velsignet med godvær, bading, sightseing og shopping. Gud er fortsatt der og leder meg på veien. Jeg mangler fortsatt ingenting. (salme 23) Det er fortsatt like utrolig fantastisk vidunderlig at jeg lever. Harry Potter 6 boken kommer snart ut. Naturen rundt meg vitner fortsatt om en skjønnhet større enn alt. I det siste året har Gud forandret meg stort til det bedre. Folk sier jeg er snill! (?) Gud har vist meg nådegaver. Han har gitt meg gleden av å forkynne Hans ord. Jeg har lært Risk som er et kongespill! Jeg har det fortsatt utrolig godt! Altfor godt!
Men jeg klarer ikke å glede meg lenger...
Hvorfor? Mest sannsynlig fordi jeg har analysert og filosofert for mye.... Fordi jeg ikke klarer å glede meg hvis jeg ikke ser noen mening i det jeg gjør...
Det er den ene grunnen, den andre er at hva så om jeg har det godt? Hvordan kan jeg glede meg over mitt eget liv når jeg vet at 30 000 barn dør hver dag av sult? Når jeg ser hundrevis av mennesker, inkludert meg selv, gå forbi utsultede uteliggere. Mennesker med handleposene fulle etter dagens shopping.
Det verste er at jeg ikke vet hvem jeg syns mest synd på. De 30 000 barna og uteliggeren eller de ignonerende, rike tullingene som det kan virke som bare tenker på sitt eget utseendet og velvære. Kanskje har de armen fulle av hvite, gule og røde støttearmbånd til forskjellige ting, men av og til lurer jeg på om det er på grunn av moten, eller fordi de virkelig vil støtte? Så mye annet gjør de i alle fall ikke for å hindre verdens fattigdom og nød. Og det er disse menneskene som irriterer meg så grenseløst at jeg mister all min glede. Enda mer irriterer det meg at jeg våger å dømme disse menneskene. For når jeg snakker om disse menneskene snakker jeg om ca alle folk jeg ser i løpet av en dag. Alle som gikk forbi meg i gatene i London. Alle gjestene i kongeparken. Til og med mange av de jeg kjenner dømmer jeg slik. Jeg dømmer dem som egoistiske mennesker som ikke tenker på annet enn sitt eget og kanskje også sine nærmeste velvære. Velvære inkluderer somregel status som i passende jobb, penger, hus, klær, utseendet, kropp, fornøyelser (som fyllefester, sladder, baksnakking, dyre sydenturer, pc, tv) osv. Jeg synes synd på dem fordi det virker som om livet deres gir så lite mening. Og jeg klikker fordi jeg ikke forstår at det er en slik verden vi lever i! Hvorfor skal det være slik?
Men mest av alt blir jeg sur på meg selv fordi jeg dømmer andre for dette. Fordi jeg setter meg over dem. Fordi jeg ikke klarer å møte dem med kjærlighet. Fordi jeg ikke klarer å sette meg selv sist. Fordi jeg tror at jeg er så mye bedre enn dem, når sannheten er at jeg gjør like mye dumt som dem. Fordi jeg dømmer folk etter å ha sett de passere meg på gaten etter bare å ha sett på dem et lite øyeblikk. Hvilket utrolig dårlig grunnlag er det for meg å dømme hele livet deres?
Nei, med slike tanker inni hodet mitt forstår du kanskje hvorfor jeg ikke klarer å glede meg?
Det verste er at jeg er så fortvilet over alt dette, at jeg kom til det punktet der jeg ikke klarte(evt.klarer...) å se at Gud er god.....
Abonner på:
Innlegg (Atom)
